DESEMBER

 Stille i stua, mørkt utenfor,                      
 tida står nesten stille.
 Midtvintersmørket breier seg ut, 
 snart skal sola snu.
 Året som var driv atter mot slutt,
 bort mellom fjerne stjerner. 
 Midtvintersmørket breier seg ut,   
 i natt skal sola snu.

Storgrana står i frakke av snø,
 henger med tunge hender.
 Innunder greinene holder nå hus
 ekorn og meis og mus.
 Snøen han la seg tidlig i haust,
 skjermer det unge livet.
 Innunder greinene holder nå hus,
 ekorn og meis og mus.
	
Trekkfuglen flaug til syden i haust,
Jensen han for med charter.
Noen vil være vinteren der,
andre blir heller her.
Jensen og trosten drog i mot sør, 
mens kråker og meis vil være.
Noen vil finne sommeren der,
andre blir heller  her.		

Sola har seget ned imot sør,
klatrer knapt over åsen.
Midtvinterslyset, bleika og blått,
farger nå skur og slott.
Jensen har hytte, Hilde har hus.
Johannes et rom på hospitset, men
midtvinterslyset, frossent og blått,
farger nå skur og slott.
            
 "Somliga går i trasiga skor",
slik som poeten sa det.
Andre må dra til weekend på Gol
med snøbrett i fra i fjor.
Johannes er fattig, Hilde er rik, 
og snøen er kvit for alle. 
Men livet kan likne is under snø,
der alle kan gli og falle

Snoen har spakna, skydekket sprakk,
 stjernene skinner klare.
Uansett om vi roter det til,
stjernene de vil vare.
Verden kan være vrien og vrang, og
stjernene er så fjerne,
men sola har snudd og skal snart stige opp, 
slik som vår eigen stjerne.
        

  				Harald Asheim: Solsnu 2001